Nei til dødshjelp
Dødshjelp bør ikke legaliseres. De som mener noe annet, må gjøre en rekke vanskelige avveininger. Det framholdt Morten Horn, overlege i nevrologi ved Ullevål sykehus på et møte med medlemmene i Kolsås Rotaryklubb 11. februar.
Dødshjelp defineres som både eutanasi, det vil si at helsepersonell forårsaker en persons død med hensikt ved å injiserte dødbringende medikamenter på vedkommendes forespørsel, og assistert selvmord, at noen bidrar til en persons død med hensikt ved på personens forespørsel å bringe til veie slike medikamenter som personen kan innta selv.
Bakgrunnen for Horns foredrag var at siden år 2000 år har mange land legalisert eutanasi, blant annet Nederland, Belgia, Sveits, Canada, Spania, og New Zealand, eller assistert selvmord, blant annet Sveits, Tyskland, Østerrike og noen delstater i USA. og Australia. Begge deler er forbudt i Norge, Danmark og Island, men assistert selvmord er ikke kriminalisert i Sverige og Finland. I Norge har legalisering i andre land sammen med gjentatte medieoppslag og TV-serier ført til en intensivert offentlig debatt om saken.
Horn viste til at meningsmålinger har vist utbredt skepsis til dødshjelp i Norge, og dessuten at mange ikke forstår hva dette dreier seg om. Han pekte på mange forutsetninger som må på plass dersom man ønsker å legalisere dødshjelp. Det må blant annet vedtas en egen lov som eksplisitt tillater dette og man må skille mellom dødshjelp og ikke-dødshjelp; ta stilling til selvmordsforebygging og -forhindring; sikre at personer som skal kunne få dødshjelp faktisk får det og hindre at de som ikke skal kunne få det faktisk ikke får det; man må avklare kriterier for å få dødshjelp, inkludert alder og samtykkekompetanse, og så videre. Oppsummert må en dødshjelplov avgrense, regulere og kontrollere når dødshjelp er lovlig og når det er straffbart på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte, understreket Horn.
Kveldens treminutter var ved møtevert Sverre Braathen. Han tok for seg Kompani Linges likvidering av nordmenn under andre verdsenskrig. Han understreket at kompaniet hadde strenge kriterier for valg av offer. De måtte være et høyverdig mål, utgjøre en direkte trussel mot motstandsarbeidet, likvideringene måtte tjene en strengt militærstrategisk hensikt, og det måtte være siste utvei. Livideringene måtte dessuten godkjennes av ledelsen i Kompani Linge eller Milorgs sentrale ledelse. "Silent killing" var også viktig - det var viktig å vekke minst mulig oppsikt. De fleste likvideringene ble utført av unge menn. Dette var en stor psykisk belasting for dem, og flere fikk problemer senere i livet på grunn av minnene.
Tekst og foto: Tore Nedrebø
Overlege Morten Horn på Rykkinn Seniorsenter 11. februar.
Kveldens treminutter var ved Sverre Braathen, som snakket om Kompani Linges likvideringer under krigen.